Når rommet bestemmer historien
Noen ganger trenger jeg å gjøre fotograferinger som ikke er bestilt. Fordi jeg trenger å skape noe bare for meg selv. Jeg må av og til leke med foto, tenke utenfor boksen og lage bilder som ikke skal være "riktige" og perfekte.
I fjor gjorde jeg et slikt prosjekt sammen med skuespilleren Turid Rivertz Vatne.
Kort tid før hadde jeg nemlig flyttet inn på mitt eget kontor på Oppsal Samfunnshus. Jeg har aldri før hatt mitt eget kontor, jeg har kun jobbet på hjemmekontor, så dette var en stor begivenhet i mitt liv. Og denne fotograferingen ble min egen innflyttingsgave til kontoret.
En innflyttingsgave
Skuespiller Turid kom til dette kontoret som min inviterte modell. Jeg tok med noen gamle, arvede klær hjemmefra og utover det hadde jeg ingen konkret plan, bortsett fra: Hva er det mulig å få til på Oppsal Samfunnshus?
Hele fotograferingen foregikk her: Først inne på mitt lille kontor. Deretter i korridorer, trapper og rom i bygget.
Vi hadde ett kostyme. Ingen scenografi. Ingen ekstra lysrigg. Bare det som allerede fantes der:
· En vegg med en fotobakgrunn.
· Et vindu med persienner.
· En skrivebordslampe.
· Murstein.
· Et rekkverk.
· En knagg.
Å arbeide med begrensninger
Jeg er glad i begrensninger. Begrensninger skjerper blikket mitt.
Ved vinduet ble lyset en medspiller da sola plutselig brøt frem bak skyen. Skyggene fra persiennene la seg over ansikt og vegg, og rommet fikk en annen karakter.
Med den gamle arkitektlampen ble stemningen mørkere. Mer konsentrert. Nesten absurd. Ett ansikt i en lyskjegle. En kropp som presser mot veggen. Et skrik som aldri høres.
I korridorene vokste rommet rundt henne. Avstanden mellom veggene, høyden under taket.
Når historien oppstår
Det mest spennende med slike prosjekter er at historien ikke finnes på forhånd. Den oppstår mellom oss. Mellom kropp og arkitektur. Mellom alvor og lek.
En kvinne med blyant i hånden kan være streng, tenkende, ironisk. Den samme kvinnen under en knagg kan bli noe helt annet. I et bad med brune fliser kan hun stå i et stille mellomrom. I en lyskjegle kan hun bli mørkere.
Derfor gjør jeg dette
Jeg kjenner at jeg blir en bedre fotograf av å gjøre slike arbeider. Når jeg ikke leverer på bestilling, men arbeider konsentrert og uten mål om “riktige” bilder, skjerpes blikket mitt. Jeg blir litt mer modig, blikket skjerpes og jeg lytter mer til både meg selv og til rommet.
Det er her jeg trives aller best. I det litt absurde. I det mørke. I det som bare så vidt kan forklares.
Og kanskje er det nettopp derfor jeg fortsetter å lete etter mine fotografiske historier i både små og store rom.
Et rom i utvikling
Nylig har jeg bestilt meg min aller første studiolampe. Det føles nesten høytidelig å skrive det.
I tiden fremover ønsker jeg å bruke dette lille kontoret som et fotostudio. Ikke i stedet for å fotografere på location, men som et konsentrert rom for portretter og kunstneriske prosjekter.
Denne første runden var en utforskning av rommets premisser. Neste gang jeg søker etter modeller til kontoret, vil det være for å teste rommet som studio. Med studiolys. Med enda mer kontroll. Med nye fremtidsmulighet.
Se også:
Alt godt, Kristin Opdan