Når er du rett og slett for gammel til å bli fotografert?

Når er det på tide å innse at nok er nok? At det ikke er alt som skal dokumenteres for evig tid? 

Vi lever i en tid, (og det har vi gjort lenge), der evig ungdom er målet og meningen med livet. Og det er særlig kvinner som får høre det:

"Uff, som hun har tapt seg"

"Og hun som var så vakker da hun var ung"

Jeg tenker særlig på endel kvinnelige kjendiser som konstant skal bli kritisert for hvordan de ser ut. Det må være så tungt å leve med andres kritiserende blikk på seg selv gjennom et helt liv, at du aldri er god nok uansett hva du gjør, og at det å bli gammel skal være et personlig nederlag.

Ja, det forundrer meg at vi mennesker skal være så slemme med hverandre. Vi lever! For en gave!  Å få lov til å leve! Da føles det ganske meningsløst å skulle bekymre seg for en smilerynke og et grånende hårstrå.

Du vet ikke det, men jeg ser deg på bussen. På t-banen. På butikken. Jeg legger merke til deg. Og du er som regel en kvinne. En kvinne som har bikket femti, seksti, åtti. Og vet du hva jeg tenker inne i hodet mitt? Jeg tenker:

"Herlighet, for ei vakker dame!" Og dette er helt sant. For jeg ser dere alle sammen og jeg skrur på min fotografiske hjerne og mitt kreative blikk og jeg har lyst til å skape vakre bilder av dere alle sammen, fordi dere fortjener å skinne som kunst på en gallerivegg! Alle sammen! Grått eller hvitt hår som skinner i lyset, rynker som bukter seg som vakre, kunstneriske malingsstrøk, et blikk som rommer et helt liv; glede, sorg og hele spekteret mellom disse to.

Det er altfor mange ganger jeg lar deg gå, uten å spørre om jeg kan få fotografere deg. Men heldigvis kjenner jeg noen slike damer som får det til å dirre i alle kreative strenger i meg selv.

For ja, du fortjener bilder av deg selv slik du ser ut akkurat som nå.

Og du blir ALDRI for gammel til å bli fotografert.

Herlighet så usigelig vakre vi mennesker er!