Skuespiller Maja Zakariassen, bosatt i Valnesfjord. Oppdrag: Castingbilder.

Hun kom reisende til Oslo i kapp med solnedgangen. Kastet seg av flytoget og kom meg i møte på Spor 19. Vi sa hei og takk for sist - og så begynte vi å fotografere. Det var ingen tid å miste når det er vinter og lyset forsvinner før du har fått sagt ditt siste fotografiske klikk. 

Maja har jeg møtt flere ganger før. Jeg skal ikke påstå at vi er gamle kjente, selv om det kjentes slik ut da vi møttes nede ved Barcoderekka i hovedstaden. Første gang jeg opplevde Maja, var hun ungkunstner under Festspillene i Harstad. Hun var den jeg ønsket å være. Hun ga alt på scenen, virket uredd og uovervinnelig der oppe, i et teaterstykke hun hadde skapt selv. Jeg beundret henne så mye at jeg turte aldri å snakke ordentlig med henne. Det er rart med det. Alle disse redslene, følelsen av å være en "underdog" - det er så dumt. Man kan fort miste mange gode samtaler og potensielle vennskap bare fordi man er redd...

Jeg er mindre redd nå. Og hadde vi hatt bedre tid, så skulle vi sannelig ha tatt den kaffekoppen som jeg frarøvet meg selv i mine yngre dager. 

Også Maja fikk tilbudet om å være med på mitt tekst- og fotoprosjekt som jeg tilbyr skuespillerne jeg tar castingbilder for. Hun valgte seg en bånsull som betyr svært mye for henne. Å gjenskape denne landlige følelsen i bånsullen når vi skulle fotografere midt i tjukkeste Oslo, var en så latterlig idé at jeg måtte le høyt da jeg fikk teksten. Men siden vi kjempet en kamp mot solnedgangen, måtte bildene tas i sentrum.

Jeg bestemte meg for å lage bilder som gjenspeiler det å prøve å finne roen når alt er i uro rundt deg. At selv om byen suser rundt deg, det kryr av mennesker og uroen inni deg vibrerer, så skal vi alle "slokke eld og stengja spjeld". Vi må sove! Finne en ro. Selv om vi bor i byen. Og det var det jeg prøvde å skape i disse bildene.

Jeg har ikke funnet informasjon om hvem som har skrevet denne bånsullen. 

BÅNSULL

Når det lir mot seine kveld

Da skal bane sove

Roa seg i sauskinnsfell

i ei lita kove

Når det lir mot seine kveld

kommer kalv fra åsen

roa seg i eigen fell

Kvila seg på båsen

Når det lir mot seine kveld

sover gamle bamsen

langt oppunder liufjell

Kviler han på hamsen

Når det lir mot seine kveld

Da er besta sliten

Slokke eld og stenge spjeld

bya bya liten

Takk til Maja Zakariassen